Hovedkomponentene i tispenes kjønnsorganer er vagina, livmor, og eggstokkene. Livmoren består av selve livmorhalsen, og to horn som leder ut til eggstokkene. Livmoren er konstruert i 3 lag; et midtre lag med muskelmasse, et ytre lag (myometrium) som sørger for at livmoren presses sammen under fødsel, og et indre lag (endometrium) som er en membran med høy blodtilførsel (for å gi fostre næring).
Eggstokkene og livmoren er altså knyttet sammen med rør (fallopian tubes eller ovidukter). Den enden av røret som vender mot eggstokken kalles infundibulum, og er utvidet og formet slik at den kan fange opp egget når det kommer fra eggstokken. Befruktningen av egget skjer i røret.
Hormoner som skilles ut fra hjernen, sørger for forandringene som skjer i kroppen under puberteten. Når tispene er mellom 6 og 14 måneder gamle, vil et hormonfrigjørende signal (GnRH) sendes ut fra hjernens hypothalamus til anterior pituitary, som igjen frigjør hormonene FSH (follicular stimulating hormone) og LH (luteal hormone). Fellesbetegnelsen for disse hormonene er gonadotropiske hormoner. Endringer i hormonnivået gjennom menstruasjonssyklusen er ansvarlig for de fysiologiske mekanismene som trer i kraft under forplantningen.
Tispene har to eggstokker som produserer egg. Når FSH og LH -hormonene blir produsert i større mengder, begynner eggstokkene å vokse. Selve egget blir liggende å flyte i østrogen (som også er et hormon). Østrogenet sørger også for endringen i tispenes seksuelle adferd, som er nødvendig for å indikere at hun er klar til å parres.
Eggløsning er situasjonen som oppstår når egget kastes ut av eggstokken (og inn i livmorhornet). To dager før eggløsningen har det blitt tilført store mengder LH-hormon, som har gjort at eggstokkene har utvidet seg, og eggstokkene har produsert progesteron i stedet for østrogen. Når en eggblære (follicle) når overflaten av eggstokken, sprekker blæren, og egget frigjøres. Hvis tispen er parret, vil spermien befrukte det frigjorte egget i livmoren, og et foster vil utvikles.
Den sprukne follicle som egget kom ut av, vil begynne å produsere celler (luteal bodies), som igjen vil produsere mere progesteron. Progesteronet vil vedlikeholde (opprettholde) svangerskapet, og sende inhibin til hjernen for å stanse produksjonen av FSH og LH-hormonene.
Kjønnssyklusen hos tispene går gjennom 4 tilstander;
Pro-oestrus fase varer 3-17 dager (gjennomsnittlig 9 dager). I denne perioden sveller vulva opp, og det produseres østrogen i eggstokkene. Cellene i vaginalveggen endrer form. Hunden blør fra kjønnsåpningen.
Oestrus fase ("løpetid») varer 3-21 dager (gjennomsnittlig 9 dager). Når hunden er mottagelig for parring (stiller seg opp for hannhunden), er denne fasen i gang. Nå startet produksjonen av progesteron, og etter 2 dager kommer eggløsningen.
Dioestrus fase varer ca. 60 dager. Seks dager etter eggløsningen, vil cellene i vaginalveggen (epithelial cells) gå tilbake til sin opprinnelige form. Denne fasen slutter når progesteronnivået faller. Dette skjer rett før valpene fødes hvis hunden er svanger, eller etter ca. 60 dager hvis hun ikke er svanger.
Anoestrus fase varer ca.125-140 dager. Progesteronproduksjonen er redusert til et minimum. Hunden har ingen seksuell adferd.
Hannhundens kjønnsorgan består av to testikler, penis, og et rørsystem. I motsetning til mennesker, så har hunden et ben (knokkel) i penis. Sædceller produseres av sertoliceller i testiklene. Det er FSH-hormonet (samme som hos tispene) som initierer produksjonen av sædceller.
Kroppstemperaturen er for høy til at sædceller kan overleve, og dette er årsaken til at testiklene oppbevares i en pung på utsiden av kroppen (scrotal sac) for å regulere temperaturen. Pungen trekker seg sammen ved lave temperaturer, for å bringe testiklene nærmere kroppsvarmen. Når hunden fødes er testiklene inne i kroppen, og de slippes ned i pungen ettersom hunden vokser til. Noen ganger faller bare 1 testikkel ned (cryptorchid).
Ved pubertet, vil en økning i nivået av LH-hormoner gjøre at leydigceller i testiklene starter produksjonen av testoseron. Testoseronhormonene vil sørge for at sædcellene produseres, og er ansvarlig for hundens seksuelle adferd. Når sædcellen er moden, vil den føres til epididymis, som er en lagringsplass tilknyttet hver testikkel. Ved parring, presses sædcellene fra epididymis ut gjennom en kanal (ductus deferens) til prostata, og prostatakjertelen vil tilføre spermvæske før den ferdigblandede sæden ejakuleres. For å regulere produksjonen av sædceller, vil pituitary i hjernen sende ut inhibin, som reduserer produksjonen av FSH-hormon. Dette medfører reduksjon av spermproduksjonen.
Hannhunden finner frem til tisper med løpetid via duften av feromonene de utskiller. Feromoner er kjemiske substanser som hannhunden kan lukte på svært lang avstand.
I løpetiden (oestrus fase) er tispene mottakelige for parring. Kurtisen innebærer at lukter på hverandre, først snute mot snute, og så på genitalområdet. Tispen vil ikke løfte opp halen hvis hun ikke er mottakelig for parring. Hun vil være aggressivt avvisende hvis hannhunden prøver å bestige henne før hun er mottakelig. Når tispen er klar for parringen, løfter hun halen opp til siden, og "stiller seg opp" for hannhunden.
Hannhunden må vanligvis gjøre flere forsøk på å bestige tispa før han oppnår penetrering. Når penetrering har skjedd, vil bulbuskjertelen sørge for utvidelse av penishodet. Dermed kan vaginalmusklene låse penis fast, og de to hundene vil bli holdt sammen. Hannhunden vil gå av, og stille seg hale mot hale med penis sittende fast i tispen. Slik vil de stå sammenlåst i mellom 5 og 45 minutter. Ejakuleringen av sperma har allerede skjedd, og sammenlåsingen sørger for at spermien ikke lekker ut før sædcellene har funnet veien opp gjennom livmorhalsen. Hundene må ikke separeres når de står slik. Dette kan medføre skader og smerte hos begge.
Årsaken til at hundene står fast så lenge er usikker. Tester utført av forskere, viser at en sammenlåsning som varer lengre en 5 minutter ikke øker sjansene for befruktning av egg.
Kunstig befruktning innebærer at tispen befruktes med sædceller fra en hannhund, uten at dyrene kommer i kontakt med hverandre.
Sperma hentes fra hannhunden ved hjelp av feromoner som simulerer løpetid, og en oppsamler. Sædcellene kontrolleres for abnormaliteter, betente celler, og bakterier. Sædceller som ikke brukes umiddelbart kan kjøles ned eller dypfryses for senere bruk.
Fersk nedkjølt sperma kan leve i 5-6 dager, mens den dypfryste kun lever noe få timer etter opptining. Så opptint sperma må benyttes på riktig tidspunkt, rett etter eggløsningen. Opptinte sædceller er også mindre mobile en ferske, så det er ofte ikke tilstrekkelig å tilføre dem i vagina. Det benyttes gjerne en nål, eller et kateter.
Suksessgraden varierer noe i forsøk med kunstig inseminering:
Naturell 80-90%
Fersk sperma tilført vaginalt 62-100%
Nedkjølt sperma tilført vaginalt 59-80%
Opptint sperma tilført vaginalt 52-60%
Opptint sperma tilført i livmor 60-80%
Uansett befruktningsmetode, så er det viktig at bare 1 sædcelle får befrukte egget. Hvis flere slipper til, vil det bli et unormalt antall kromosompar. Derfor er det konstruert en transparent barriere rundt egget (zona pellucida) som øyeblikkelig blir ugjennomtrengelig når en sædcelle har penetrert overflaten. Denne prosessen kalles zona reaction. Når sædcellen og eggcellen smelter sammen er befruktningen et faktum, og resultatet blir en ny celle som kalles zygote. Denne deler seg i to identiske datterceller, som igjen deler seg og danner totalt 4 celler, som deler seg og danner 8 celler, osv. Cellene danner en blastocyste, som er en ball av celler med et hulrom i midten. Til slutt sprenger ballen seg ut av barrierehinnen.
En liten gruppe av cellene utvikler seg til en embryo, og resten blir til placenta (morkake). Det ytterste laget med celler rundt embryoet kalles chorion, og er i direkte kontakt med moren. Etter 12-16 dager, beveger cellene seg ned i livmoren, og ca. 20 dager etter befruktningen fester de seg i livmorveggen.
Etter ca. 26-28 dager er det en følbar hevelse på livmoren, og etter 45-50 dager kan individuelle hevelser for hvert foster kjennes. For å bekrefte svangerskapet kan ultralyd avsløre hjerteslag i embryoet fra ca. 25 dager etter befruktning.
Under svangerskapet kan tispene ha behov for mere proteiner, særskilt under siste trimester. Den daglige matmengden kan økes i den 5. uken av svangerskapet. Det er vanligvis ikke nødvendig å endre fòrtype, men heller gi mere av den maten hun pleier å få. Det blir trangere om plassen i magen, så det beste er å gi et ekstra måltid i stedet for å gi for stor mengde på en gang.
Under svangerskapet gjelder samme anbefaling som ellers i tispenes liv: gi dem et helfòr av god kvalitet (med proteiner fra kjøttkilder), og ingenting annet.
Når fosteret utvikles, er det svært sårbart for feil mikronæringer. Vitamintilskudd og medisiner bør unngås helt, om ikke det foreligger spesielle diagnoser med pålegg fra vetrinær. Overdose av noen vitaminer og mineraler kan skade fosterets utvikling, og føre til misdannelser og abortering. For eksempel så kan for mye vitamin A medføre defekter, og for mye vitamin C interferere med den normale utviklingen av knokler. For mye kalsium kan påvirke lagringsprosessen og metabolismen fordi den hemmer produksjonen av parathyroidhormoner. Noen medisintyper er spesifikt merket at de er trygge å bruke under svangerskapet, men andre kan med stor sannsynlighet påvirke fosteret.
Det er en generell oppfatning at tispene bør få ro under svangerskapet, og ikke utsettes for unormalt sterke påvirkninger. Resultater fra nyere forskning kan tyde på at det medfører uønskede effekter hvis tispene stresses under svangerskapet. En interessant forskningsrapport om påvirkning av hormoner (hypersensitivity induce effects in the hypothalamic-pituitary-adrenal axis), har påvist at valper født av mødre som ble utsatt for stress under svangerskapet utviklet hypersensitivitet mot stresspåvirkning. Det ble målbare endringer i adrenalinmengden som ble utskilt selv ved små påvirkninger. Tilstanden ble permanent (livsvarig), men det er uklart om den er arvelig i 2. ledd.
Falskt svangerskap (pseudopregnancy) forekommer både blant tisper som har blitt parret, og tisper som ikke har blitt parret. Etter oestrus-fasen kan en ubefruktet tispe utvikle fysiske tegn på svangerskap og melkeproduksjon.
Tispene kan til og med vise tegn som kan tyde på at fødsel er rett rundt hjørnet, ved å legge seg i valpekassa (eller senga di) og pese etc. Hos tisper som gjennomgår falskt svangerskap, trekker ikke corpus luteum (som fanger egget) seg tilbake, selv om egget ikke er befruktet. Dermed produseres det progesteron selv om hunden ikke er gravid, og den må gå igjennom hele svangerskapssyklusen. Selv om det ikke er valper.
Situasjonen vil hentes inn til normalen etter 60 dager, når progesteronnivået faller naturlig. Da vil også hundens instinkt fortelle den at den skal føde. Den vil derfor oppføre seg som om den var ved slutten av svangerskapet.
Tispene kan utsettes for falskt svangerskap flere ganger.
Behandling kan omfatte innføring av hormoner. Problemet kan også løses permanent med sterilisering (ovariohysterectomy), som innebærer at eggstokken klippes av livmorhornet, og dermed blokkeres all hormontrafikken fra eggstokkene.
De fleste hunderaser er solid utstyrt fra naturens side til å gjennomføre fødselen uten innblanding fra oss. Denne prosessen er basert på instinkthandlinger og går vanligvis meget greit.
NB: Noen få hunderaser kan ikke, eller vil ha problemer med, å føde på egenhånd. Dette gjelder enkelte raser som er fremavlet for utseendets skyld (for å tilfredsstille kennelklubbens eksteriørstandard) fremfor arbeidsegenskaper og funksjonalitet. Dette kan for eksempel medføre at valpens hode er for stort eller har en form som vanskeliggjør en normal fødsel. I slike tilfeller må fødselen foretas av en veterinær ved hjelp av keisersnitt.
Den normale drektighetstiden for hundene er 63 dager. Variasjoner kan forekomme, mellom 57 og 72 dager. Først når svangerskapet nærmer seg 60 dager, har valpene utviklet forutsetningene som skal til for å overleve de første dagene i friluft på ordinær måte.
Ca. 1 døgn før fødselen vil tispens temperatur gå litt ned (til ca. 37 grader målt i rektum). Dette skyldes et fall i produksjonen av progesteronhormoner (som opprettholder svangerskap). Nedgangen i progesteron medfører også at produksjonen av prolactinhormoner fra pituitary i hjernen settes i gang. Prolactin starter opp brystmelkproduksjonen, og trigger instinkthandlinger som tispen utfører i forbindelse med fødselen og omsorgen for de nyfødte valpene. Hun slutter gjerne å spise det siste døgnet før fødsel, og det kan forekomme oppkast.
For å forberede fødselen, bør en valpekasse klargjøres i god tid. Når svangerskapet går mot slutten, vil valpemora lete etter en plass å føde valper. Valpekassa bør plasseres et lunt, uforstyrret sted hvor tispen kan få ro. Kassen bør ha vegger som er høye nok til at valpene ikke kryper ut, men lave nok til at mora kan gå over uten besvær.
Det er ikke nødvendig å varme rommet over romtemperatur. Det er naturlig for mennesker å ville holde valpene varme ved å øke temperaturen i rommet, men dette skyldes nok at våre egne nyfødte trenger varme. Det er tvert imot viktig at rommet ikke er for varmt, fordi de nyfødte valpenes første instinkthandling når de har begynt å puste, er å sonde (søke med pendelbevegelser) etter varmen i buken til valpemora. De har varmereseptorer i nesepartiet som gjør at temperaturforskjellen mellom luften og brystet er utslagsgivende for om valpen finner frem. Jeg har hørt om tilfeller hvor alle valpene klynget seg inn i et hjørne av valpekassa, og ikke ville spise av mora. På utsiden av valpekassa stod en varm radiator! Selv om man "hjelper" de nyfødte valpene bort til brystet til å begynne med, må den finne fram på egen hånd når du sover! Dette er en viktig mekanisme som kan bety leve eller dø for valpen. For å holde på varmen, er valpen utstyrt med instinktbevegelser som resulterer i at valpene klaser seg sammen, og de er født med pels. Valpemora vil også sørge for å holde valpene varme. Altså: Ikke skru opp varmen.
Den første fasen av fødselen innebærer sammentrekninger av livmoren, og utvidelse av cervix. En klar eller hvitaktig væske kan komme ut av vagina.
Et døgn etter at temperaturen har sunket, starter den andre fasen av fødselen, med sterke kontraksjoner og fødsel av valper.
Valpene fødes innelukket i en ballong fylt med væske (embryonic membrane). Hver valp fødes vanligvis tilknyttet hver sin morkake. Normalen er hodefødsel, dvs. at hodet kommer først ut, men valpen kan også komme andre veien. Ofte uten komplikasjoner.
Det er en liten pause mellom hver valp som fødes. Denne kan vare fra noen minutter til en time. Å la valpen(e) som har kommet ut få die, kan gjøre at valpingen går raskere. Suging på pattene stimulerer sammentrekningene i livmoren.
Morkaken "fødes" vanligvis noen minutter etter hver valp. Valpemora vil instinktivt spise morkaka, membranen valpen kom ut i, og tygge av navlestrengen. Hunden bør ikke hindres i å spise dette. For oss ser det litt ufyselig ut, men husk at det bare er en menneskelig vurdering. Valpemora spiser etterbyrden fordi hun trenger næringsmidlene.
Gammel informasjonsvideo (1970-årene):
Det er viktig å ikke forstyrre mor og valper for mye etter fødselen. Viktige bånd skal knyttes, og instinkthandlinger skal forsterkes med belønning (mestring). Men det er viktig å sjekke at alt er i orden.
Kort tid etter at de er født, bør valpene starte ammingen. Den første melken (colostrum) inneholder store mengder antistoffer, som valpene har fått lite av gjennom morkaken. Hvis valpen ikke får i seg råmelken i løpet av de første 12 timene, vil svært få antistoffer absorberes, og den blir svært utsatt for infeksjoner de første ukene. Etter ca. 4 uker, starter valpen produksjon av egne antistoffer.
Valpemora vil sannsynligvis ikke spise det første døgnet etter fødselen. La mat og vann stå fremme der hvor hun pleier å mates. Når matskåla er tømt, kan den fylles igjen umiddelbart. Etter et par dager, kan det innføres et fòringsregime som hun er vant med fra før. Etter 20 dager nåes toppen av melkeproduksjonen, og hun må få mye mere mat enn vanlig. Inntil 3 ganger den mengden hun fikk før svangerskapet.
Valpemora får en blodig utflod etter fødselen. Denne skal avta merkbart etter et par dager, og bli mørkere, og helt borte i løpet av 2-3 uker.
Den første uken, vil valpene stort sett bare amme og sove. De kan ofte vri på seg og få spasmelignende bevegelser i søvne. Dette er normalt, og hjelper med utviklingen av musklene.
Navlestrengen faller av i løpet av de første 3 dagene.
Øynene åpner seg ikke før det har gått 12-14 dager.
Valpene får være i fred med mora de første to ukene, og løftes så sjelden som mulig, kun når vekt og helse skal sjekkes. Både valper og mor har et instinktprogram de skal igjennom. For sterke påvirkninger kan endre måten valpene utvikles på, ved at valpens fysiologi og/eller psyke tilpasser seg endringene vi påtvinger. Dette vil gi seg utslag senere, f.eks. i form av uønskede hormonnivåer o.l.
Den viktigeste indikatoren på valpenes helse den første tiden, er vektøkning. Det er derfor viktig å etterse at alle valpene ammer, og vokser merkbart de første dagene. Når det har gått 1 uke, bør hver valp ha doblet vekten sin.
Den andre uken vil valpene begynne å krype rundt i kassa.
Når de er 3 uker gamle, vil de småløpe og stabbe rundt. Se opp for rømlinger. Nå kan vi forsiktig begynne å prege valpene med roooolig og selvsikker løfting, klapping, og kjærtegn. Det kan fra nå av se ut som om valpene slåss ustanselig, men dette er "lek" (opplæring) og en naturlig og viktig del av utviklingen.
Når de er 4 uker gamle, leker de med hverandre, og med små løse gjenstander.
Mellom 2-4 ukers alder kommer melketennene, og ved 8 ukers alder er alle tenner på plass.
Valpemora spiser avføringen til valpene den første tiden etter fødselen. Men valpekassa vil ha behov for ettersyn og pleie, slik at den holdes ren og tørr.
Fra ca. 3 ukers alder kan valpene få hundemat bløtt opp i varmt vann flere ganger daglig. Vannmengden kan reduseres gradvis over 2 uker, men fortsett med å bløte maten en stund. Ved ca. 6-7 ukers alder kan valpene spise tørrfôr og vann. Når valpene spiser fast føde, vil kravet til amming reduseres. Dermed vil også fòringsbehovet til valpemora reduseres gradvis, som på dette tidspunktet spiser 2-3 ganger mer en ellers.
Hunden er en robust art med kort svangerskap, som vanligvis vil gå problemfritt. Unntaksvis kan man støte på problemer som abortering, absorbering av foster, og døde fostre.
Et feilet svangerskap kan skyldes en rekke forskjellige årsaker. Generelt sett skyldes det vanligvis defekter i fosteret, modningsproblemer, smittsomme sykdommer, eller hormonelle årsaker. Enhver defekt i fosterutviklingen kan medføre abortering eller absorbering av fosteret. Defektene kan forårsakes av abnormaliteter i kromosomene, eller av organsvikt som en følge av medisinbruk. Medisiner som kan medføre svangerskapsproblemer kalles teratogene.
Canine herpes virus (CHV) er en vanlig årsak til fosterdød, og kan også ha forbindelse med sterilitet, abort, og dødfødte valper. Viruset er skadelig hvis tispen smittes i svangerskapets 3 siste uker, eller hvis valpene smittes i sine 3 første leveuker.
CHV-smittede tisper kan ha døde valper i samme kull som de levende valpene. Livmorkaken hos disse tispene er ofte underutviklet, og har hvite og grå felter på overflaten.
Lavt hormonnivå kan også ødelegge svangerskapet. Tisper som absorberer fosteret har ofte for lav produksjon av progesteron i svangerskapets andre måned. Disse kan tilføres progesteron under svangerskapet med gode resultater.
Fødselen er en automatisert prosess hos hunden, som styres av instinkthandlinger. De fleste hunder vil føde på egen hånd uten problemer, men noen raser har fremavlede fysiske attributter som gjør fødselen komplisert. Brachycephaliske raser må ofte forløses med keisersnitt, fordi hodeformen på valpene gjør naturlig fødsel problematisk.
For de fleste raser er det ingen grunn til bekymring. Her er en liste over hva man kan holde øye med, som kan være tegn på at noe er galt, og at veterinær bør kontaktes:
• Hvis hunden går langt over terminen, og det ikke har vert tegn til nedgang i kroppstemperaturen, og ingen tegn til fødsel. Eller hvis kroppstemperaturen har sunket, og det ikke er tegn til første fase (sammentrekning, utflod).
• Første fase er i gang, men andre fase (selve valpingen) uteblir lengre en 8 timer. Det kan være en obstruksjon.
• Valpene har ikke kommet ut, men en tykk sort eller grønn utflod kommer fra åpningen. Dette kan bety at morkaken har løsnet fra livmorveggen.
• Det kommer en jevn strøm av friskt blod. Dette kan bety at livmoren eller fødselskanalen er skadet.
• Hvis det går mere en ca. 1 time mellom fødselen av valpene, og det fremdeles er valper inne i tispen. Det kan hende at sammentrekningene ikke er sterke nok til å forløse valpen (uterine inertia).
• Hvis hunden viser tegn til ekstrem smerte, og ser ut til å være i sjokk, med blekt tannkjøtt, rask puls, eller får et plutselig dypt fall i temperatur.
Alle disse symptomene er tegn på at det er fare på ferde. Hvis du velger å ta med hunden til en veterinær, må alle valpene som har kommet ut bringes med. Valpene kan puttes i en eske, med håndklær i bunnen. Hvis du har en varmeflaske, fyller du den med varmt vann (ikke brennvarmt) og legger i bunnen.
Dystocia er en tilstand hvor valpen ikke kommer igjennom fødselskanalen. Dette kan skyldes at valpen (særlig hodet) er meget stort, at valpen ikke er korrekt posisjonert, eller at to valper kommer inn i kanalen samtidig. Keisersnitt kan være nødvendig i slike tilfeller. Veterinæren kan i noen tilfeller hjelpe forløsningen ved å dra i valpen når tispen får sammentrekning. Hvis to valper kommer inn i kanalen samtidig, kan det hjelpe å heve tispens bakdel. Den ene valpen glir da ofte inn i livmoren igjen, slik at den andre kommer igjennom.
Hvis sammentrekningene ikke er sterke nok til at valpen presses ut, kan veterinæren i noen tilfeller tilføre oxytocin. Dette er et naturlig hormon, som stimulerer sammentrekningene i livmoren. Hvis en eller flere valper har kommet ut, vil amming også stimulere hunden til å lage sin egen oxytocin.
Tilbakeholdt morkake
Etter fødselen av hver valp, kommer også morkaken og restene av membranen. Hvis noen av disse blir igjen inne i hunden, vil den være utsatt for infeksjon. Ethvert tegn på infeksjon etter fødselen, som f.eks. puss i utfloden, bør rapporteres til veterinæren. Det kan bli nødvendig med antibiotika, eventuelt kombinert med kirurgisk fjerning av morkakerester.
Akutt kalsiummangel
Dette er en akutt, livstruende sykdom (eclampsia) som forårsakes av lavt kalsiumnivå hos valpemora. Den har forekommet hos små og mellomstore raser når hunden når toppen av brystmelkproduksjonen. Den har også forekommet så sent som 45 dager etter fødsel. Indikasjoner på sykdommen er rastløshet, nervøsitet, pesing, klynking, irritasjon, sikling, tap av koordinasjon, muskelspasmer, og smerter. Tispen blir svært raskt sykere, og i løpet av timer eller minutter vil den falle sammen og miste bevisstheten. Behandlingen innebærer intravenøs tilføring av kalsium. Hunden blir raskt bedre under behandlingen.
Ironisk nok, så vil bruk av kalsiumtilskudd under svangerskapet øke risikoen for akutt kalsiummangel. Et lavt kalsiumnivå under graviditeten gjør at kroppen utvikler sin egen mekanisme for uthenting av kalsium fra egne lagre i knoklene. Dermed er disse ferdig utviklet når ammingen starter. Hvis det er høye kalsiumverdier i blodet under svangerskapet, vil ikke kroppen starte utvinningen av eget kalsium raskt nok når behovet plutselig øker med flere hundre prosent etter fødselen.
Infeksjon i melkekjertlene
Melken lages i melkekjertlene. Disse er omringet av et stort antall blodkar som tilfører næringen som trengs. Infeksjon i melkekjertlene (mastitis) forekommer oftest i den første uken etter fødselen. Hunden får feber, mister appetitten, og kan forsøke å hindre valpene i å suge melk. Brystet blir rødt og hovent. Melken som kommer inneholder bakterier, og vil ikke se normal ut. Behandlingen er antibiotika. Det kan være nødvendig å analysere melken, for å finne hvilken type bakterier som forårsaker problemet.
Den nyfødte valpen er i en altricial tilstand, som betyr at den krever mye stell fra sin mor for å overleve. Komplikasjoner som oppstår de første dagene, er vanligvis i forbindelse med å amme og/eller å holde seg varm. Valpemora vil sørge for alle valpens behov, inkludert å massere genitaliene for å utløse avføring. Hvis valpemora ikke kan sørge for behovene i tilstrekkelig grad, kan dette medføre problemer for valpen.
Nedkjøling
Valpen kan ikke regulere sin egen kroppstemperatur de første to ukene. Valpemora holder nøye rede på dette, og sørger for å sjekke hver enkelt. Den manglende evnen hos valpen skyldes lavt kroppsfettnivå, mangel på skjelverefleks (som utvikles etter 6-8 dager), svak vasokonstriktiv refleks (som trekker sammen blodkar), og stor hudoverflate. Hvis valpemora ikke blir værende i nærheten av valpene, kan kroppstemperaturen deres falle drastisk (hypothermia), og valpen blir ubevegelig og puster saktere. Rask oppvarming med ovn, varmeflasker, eller varmelampe må unngås, fordi valpen er like sårbar for overoppheting. Oppvarmingen må gå sakte, ved å holde valpen inntil kroppen og massere den forsiktig.
Manglende næringsopptak
Som nevnt tidligere, så er den første melken (colostrum) svært viktig for valpen. Valper som ikke får nok av denne de første 12 timene, har betydelig redusert sjanse for å overleve. I tillegg til å tilføre valpen antistoffer som beskytter den, er melken også kilden til væske (vann). For at sirkulasjonssystemet skal virke på en tilfredsstillende måte, trenger det en betydelig væsketilførsel. Mer enn 75% av valpens vekt utgjør flytende væske. Valpen dehydreres raskt hvis den ikke får ammet. Hvis den av en eller annen grunn ikke kan drikke av mora, må den tilbys morsmelkerstatning. Dette er en nødløsning, og vil ikke tilføre valpen immunitetsfremmende agenter slik brystmelken ville ha gjort.
Fading puppy syndrome
Enkelte ganger opplever man at en valp bare blir svakere og svakere, og til slutt dør før den er 12 uker gammel, uten at det er noen åpenbar grunn i øyeblikket. Denne får ofte ikke en spesifikk diagnose, og den eksakte dødsårsaken forblir ukjent. Hvis tilfellet omfatter kun en valp, og resten av kullet virker friske, skyldes problemet vanligvis en medfødt defekt hos valpen. En hundekropp er en utrolig komplisert maskin, hvor utallige funksjoner er avhengige av hverandre. En svikt i en obskur kroppsfunksjon, kan gi en dominoeffekt som til slutt dreper valpen. Hvis man opplever hele valpekull som utsettes for fading puppy syndrome, kan feilen ligge hos valpemora. Det kan i så fall være verdt et forsøk å gjennomføre en obduksjon for å prøve å finne den eksakte dødsårsak. Obduksjoner av hunder er dessverre kostbart, og blir derfor utført i alt for få tilfeller. Dermed sitter vi igjen med overfladiske diagnoser som dette.
De vanligste årsakene til at valpen dør, er;
• Klarer ikke holde på kroppstemperaturen
• Parasitter
• Medfødte defekter
• Skader påført via sykdom hos mora under svangerskapet
• Infeksjon påført som nyfødt
• Komplikasjoner under fødsel, oksygenmangel
• Manglende stell fra mora, eller infanticide (mora dreper valpene)
• Manglende brystmelk
Den ferske hundeeieren vil ofte ta feil av kjønnet på valpen. Dette skyldes at tispevalpene har noe som ser ut som en "pung". Dette er naturligvis ikke tilfelle, men et utrenet øye kan lett bli overbevist. Årsaken er nok også at genitaliene på små valper ser annerledes ut en på voksne hunder.
Tispevalpene har godt synlig kjønn mellom bakbena (som er årsaken til feiltakelsen), mens hannhundene har genitaliene lengre fremme på magen (se bilder).
Å artsprege valpene er en viktig oppgave, for at de skal betrakte mennesket som en naturlig og ufarlig del av sin verden. Artspreging består i å utsette valpen for sanseinntrykk, som gjør den tillitsfull ovenfor vår art. Hvis valpen opplever sin kontakt med mennesket som en udelt positiv og premierende opplevelse som liten valp, er forutsetningene til stede for at den vil opptre stabilt og vennlig mot oss videre i livet.
Ved å behandle valpen rolig og vennlig, vil den preges av dette. Ved å herje, kaste baller, og leke i høyt tempo, vil den preges av dette (og automatisk øke adrenalinnivået). Hvis du gir valpen et spark når den har tisset på gulvet, vil den preges av dette, og så være på vakt ovenfor deg (og andre) i fremtiden.
Den grunnleggende holdningen hunden skal ha til mennesker generelt, og deg spesielt, læres nå. Ved å ha dette på minnet, kan vi faktisk forme dette levende vesenets betraktning av tilværelsene til noe positivt.
Det er ikke bare til mennesker hunden bør artspreges. Andre aktuelle arter er f.eks. katter, marsvin, undulaten, småbarn, støvsugere, biler, badebaljen, osv. Valpen vil merke seg din holdning til ting. Husk: Rolig, selvsikker, bestemt, vennlig.
Ettersom valpene vokser til vil du merke en stadig økende skarphet fra valpemora ovenfor valpene. Det vil komme irettesettelser som kan virke skremmende brutale. Knurring, glefsing, dra rundt etter nakkeskinnet, jage dem fra matfatet, osv. Oppdrettere tror ofte at dette skyldes at valpemora er lei av valpene, og fjerner dem for å beskytte dem, eller for å la mora få hvile. Dette kalles antropomorfisme, som betyr at vi glemmer at hunden har en egen psykologi og tillegger den menneskelige reaksjoner og egenskaper. Mora oppfører seg ikke slik fordi den er lei av valpene, men for å oppdra dem. Valpene skal lære at de ikke er verdens herskere og kan gjøre som de vil. Dette er et svært viktig element for hundens fremtidige holdning til andre individer, og bør ikke hindres.
Først ved 8 ukers alder må vi overta oppdragelsen helt (fra valpemora). Mora vil instinktivt oppdra valpen videre hvis vi ikke overtar, med holdninger den ville ha bruk for i naturen. Som f.eks. egenrådighet og skarpe reaksjoner. Dette er holdninger valpen ikke trenger å lære når den skal leve et harmonisk liv i en barnefamilie. Dermed setter vi strek for valpemoras påvirkning. Mennesket er heretter valpemor.
Du må gjerne kopiere eller gjengi denne artikkelen. Kildereferanse: https://skienhundeskole.no/artikler/paring_valping.html
