Hundens genetikk

Av:
Hund gener genetikk

Innhold:


Gener og arv

Gener er informasjon 
I hver eneste celle i kroppen ligger det en kopi av kroppens byggeanvisning.

I 1866 publiserte munken Gregor Mendel sine teorier om hvordan organismer arver egenskaper fra foreldrene. Teoriene hadde han utviklet gjennom avl av planter, men prinsippene er de samme for dyr. Den vanlige oppfatningen før Mendels teori, var at avkommet arvet karaktertrekk som var en blanding av begge foreldrene.

Mendel endret dette synet når han beviste at karaktertrekk kan dukke opp i etterfølgende generasjoner uten å være utblandet eller endret. For eksempel når planter med lilla blomster ble krysset med planter som hadde hvite blomster, ble avkommets blomster enten lilla eller hvite, og ikke en blanding av de to fargene. Mendel oppdaget også at når en erteplante som alltid hadde grønne erter, ble krysset med en erteplante som alltid hadde gule erter, ville første generasjon avkom alltid lage gule erter. Men neste generasjon ville få en fordeling på 3/1 med gule/grønne erter.

Fra dette arbeidet konkluderte han, at arven av en egenskap ble bestemt av "noe" som føres videre uten å endres. Og at hvert individ arver et "noe" fra hver forelder. Og at en spesiell egenskap kan hoppe over en generasjon, men dukke opp igjen i den neste.

I dag kan vi ved hjelp av mikroskoper se hvordan celler deler seg, og analysere kjemiske substanser på mikronivå. Vi vet derfor at Mendel hadde rett, og at hans "noe", er gener. Gener er bygget opp av DNA (deoxyribonucleic acid) og finnes i cellene.

(Et genom er den totale samlingen av gener i et individ.)

Vi vet nå at et avkom arver 2 kopier av et gen for en spesiell egenskap, en fra hver forelder. Disse kalles alleler. Hvis de to allelene i et individ er identiske, sier vi at individet er homozygous for denne egenskapen. Hvis de to allelene er forskjellige, sier vi at individet er heterozygous for egenskapen. Hvis vi bruker Mendels erter som eksempel, så vil en erteplante med 2 alleler for grønne erter være homozygous for ertefarge, mens en erteplante med 1 allele for grønne, og 1 allele for gule, være heterozygous.

Hvordan erteplantenes GULE og GRØNNE alleler arves gjennom generasjonene, gir et godt bilde av hvordan egenskaper føres videre hos levende organismer:

Arv av alleler i gener

Hvis foreldrene har like alleler, men for hver sin farge, vil deres avkom (f1) få en allele fra hver av dem. Avkommet har da en grønn og en gul allele, men fargen er allikevel gul. Dette er fordi en farge er dominant over den andre, og hos erteplanten er GUL den dominante allelen. Dermed vil alle planter som har en GUL allele produsere gule erter, selv om den andre allelen er GRØNN. Allelen som ikke er dominant, kalles recessiv. En recessiv allele vil bare kunne observeres på individet hvis det ikke er en dominant allele tilstede. Så de eneste som produserer grønne erter i vårt eksempel, er de som har gene oppsettet "XX" (to grønne alleler). Det genetiske oppsettet av alleler, kalles genotype. Måten genotypen vises på (individets fremtoning), kalles phenotype.

Måten genet arves til et enkelt avkom på, er tilfeldig. Når et nytt individ skal skapes av et befruktet egg, reduseres det genetiske materialet fra hver forelder til halvparten fordi kun én av hver forelders alleler føres videre til avkommet. Prosessen som foregår med cellene når de konstruerer et nytt individ, kalles meiose. Her arves genene ved at hver celle tildeles en allele fra hver forelder. Genene for en egenskap lagres i de forskjellige kromosomene (se mer om kromosomene nedenfor, under "arv av kjønn"). Posisjonen (lokasjon) et gen har i kromosomet, kalles locus.

Under meioseprosessen blir altså det genetiske materialet redusert til halvparten. En celle som inneholder komplette kromosomer (to par) kalles diploid, men under meiosen inneholder cellene (egg og sperma) kun halvparten av kromosomene, og kalles haploid.

Hvordan genene arves er en viktig faktor hvis vi skal kalkulere sannsynligheten av å få valper med spesielle egenskaper, for eksempel valper med en spesiell farge på pelsen. Å kalkulere den matematiske sannsynligheten for at avkommet skal arve en definert egenskap, kan gjøres med Punetts firkant. Denne metoden er oppkalt etter Reginald Punett, og er en tabell hvor genotypen fra faren noteres på toppen, og genomet fra moren noteres på venstre side (disse kan godt byttes om).

Hvis vi skal bruke eksempelet med gule og grønne erter (som gjerne kan overføres til gule og grønne hunder), kan Punetts firkant skrives slik:


X (fars første allele)X (fars andre allele)
O (mors første allele)

O (mors andre allele)

Ved å fylle inn allelene fra mor og far i korresponderende ruter, får vi dette resultatet:


X (fars første allele)X (fars andre allele)
O (mors første allele)OXOX
O (mors andre allele)OXOX

Som det går frem av eksempelet, vil alle avkom fra foreldre med XX paret med OO få alleler som er OX (heterozygous). Og siden de gule allelene er dominante, blir alle ha en gul phenotype, og få gule erter.


O (fars første allele)X (fars andre allele)
O (mors første allele)OOOX
X (mors andre allele)OXXX

Men hvis begge foreldrene har heterozygous genotype som i skjemaet under, skjer det spennende ting. Her kan vi lese at det er 75% sjanse for at avkommet blir gule (OO eller OX), og det er 25% sjanse for at avkommet blir grønne (XX).

Farger på hundens pels, for eksempel sorte eller brune Labradorer, virker på samme måte. Hos Labradoren er forøvrig allelen for sort pels dominerende i genet for pelsfarge.

Selv om det kanskje ikke er så viktig hvilken farge hunden har, vil kunnskapen om sannsynlighetene for arv være viktig hvis hunden bærer skadelige gener som gir koder for unormale egenskaper. Noen sykdommer og svakheter bæres av recessive gener, slik at hunden kan ha genet uten å vise symptomer. Men når hunden pares med en annen hund som også har genet, vil avkommet ha 25% sjanse for å fødes med sykdommen. Det er da også bare 25% sjanse for at valpen ikke bærer genet videre.


Genetiske mutasjoner


Selv om avkommet i utgangspunktet arver egenskapene fra foreldrene, forekommer det også at det genetiske materialet blir forandret, og helt nye gener oppstår spontant. Dette kalles mutasjon.

Genene lagres i cellene som rekker av DNA i en spiral:

Gener spiral DNA

DNA består av 4 basestoffer, adenin, guanin, thymin, og cytosin, som ligger i forskjellige kombinasjoner på rekke i spiralen. Denne lange rekken av 4 variabler utgjør en lang kode som er unik for hvert individ og inneholder informasjonen som brukes i konstruksjonen av cellene i kroppen.

Under celledelingen, vil de to DNA-spiralene vri seg ut av seg selv og kopieres, som tegningen nedenfor viser.

Meiose celledeling gener

Under replikasjonen vil de fire basestoffene gå sammen og danne nye rekker med DNA. Adenin går alltid sammen med thymin, og cytosin går alltid sammen med guanin.

Noen ganger kan sammenslåingen gå galt, og en mutasjon vil oppstå. Dette forekommer sjelden.

Mutasjonstypene som kan forekomme under replikasjon av DNA er;

Sletting: Hvis en av basene mangler, vil resten av DNA-spiralen som kommer etter bli feilkombinert. Dette kan medføre at et protein ikke kan konstrueres.
Tillegg: På samme måte som ved sletting, vil en ekstra base som legges til endre den genetiske sekvensen for resten av spiralen som kommer etter.
Invertering: Når en seksjon av sekvensen reverseres, slik at basene legges i feil rekkefølge.
Erstatning: Hvis en av basene erstattes av en annen, kan dette påvirke typen av aminosyre som skulle produseres med DNA-sekvensen. Hvis dette er en essensiell aminosyre, kan resultatet være alvorlig.

Individet som får muterte gener kan få unormale eller skadelige karakteristikker. Noen mutasjoner kan også være så alvorlige at dyret dør før fødselen. Noen tilfeller kan vise seg å verken være skadelige eller til fordel for dyret, og dette er resultatet i de fleste tilfellene som oppstår. Det er bare de seksjonene av DNA som gir koden for bygging av kroppen som kan påvirke individets helse. Av og til oppstår en mutasjon som er fordelaktig for individet (dvs. gjør det bedre i stand til å overleve), og dette er grunnlaget for evolusjon.

Kopieringen av DNA er svært effektiv, og mutasjoner oppstår meget sjelden. Noen ganger kan mutasjonen også repareres av kroppen. Mutasjon kan også oppstå på grunn av ytre påvirkninger, som f.eks. kjemikalier, stråling, medisiner, og virus. Noen medikamenter er kjent for å øke risikoen for mutasjoner, og disse kalles teratogener.


Arv av kjønn


Kromosomene er hundens kartotekskuffer for lagring av gener. Hunden har 39 par kromosomer. Ulven har 39 par kromosomer. Mennesket har 23 par kromosomer.

De korresponderende kromosomene utgjør et par (homologous), og selv om kromosomet fra hver forelder er like, og posisjonen av hvert gen er identisk, kan informasjonen variere på grunn av muligheten for forskjellige alleler. Kromosompar som passer sammen, kalles autosome. Dette navnet brukes for alle kromosomer, med unntak av kjønnskromosomene.

Kjønnskromosomene kalles X- og Y-kromosomer, og hunden arver et fra hver forelder. En tispe har to X-kromosomer, og kan dermed kun videreføre et X-kromosom til avkommet. Hannhunden derimot, har både et X og et Y. Hvis avkommet arver X fra faren, blir det tispe. Hvis avkommet arver Y fra faren, blir det hannhund. Valpenes kjønn bestemmes derfor alltid utfra om de arver et X eller Y fra sin far.

Det totale antall kromosomer hos en art, kalles kariotypen. En hannhunds kariotype er vist under, med 38 par kromosomer, pluss 2 kjønnskromosomer (X og Y). Totalt 39 par kromosomer.

Kariotype kromosomer hund

Alleler som kun lagres i et av kjønnskromosomene (X eller Y), gir fremvekst av kjønnsrelaterte egenskaper (dvs. egenskaper som bare forekommer hos et av kjønnene). Sykdom kan også henge ved kjønnskromosomet. Blodsykdommen haemophilia (koaguleringshemning), er recessiv og bæres av X-kromosomet, men aldri av Y-kromosomet. Hvis en bærende tispe (bærende= har sykdomskromosomet, men ikke sykdommen) pares med en frisk hannhund, vil sannsynlighetsberegningen for valpene bli: 25% frisk hannhund, 25% frisk tispe, 25% bærende tispe, og 25% syk hannhund. Og den eneste muligheten for en tispe å få sykdommen, er hvis en syk hannhund ble paret med en bærende tispe. Derfor er sykdommen meget sjelden, ettersom en syk hannhund ikke ville bli brukt i planlagt parring.


Unntak fra arv


For noen gener og egenskaper, kan vi ikke bruke Punetts metode for å beregne arv. Dette er fordi noen egenskaper avgjøres av en kombinasjon av flere gener, og ikke bare ett par. Disse kalles polygeniske egenskaper. For eksempel, så er øyefarge og hoftedysplasi polygeniske egenskaper.

Delvis dominans oppstår når to alleler står på sin plass (locus), men individet som er heterozygous (to forskjellige alleler) er annerledes en begge de homozygouse allelene hos partneren. Et eksempel på dette er når pelsfargen utvannes hos noen raser, når de bærer to forskjellige alleler. Hos Pudlene, kan det oppstå en sølvblå farge fra hunder med heterozygous alleler. Disse genene kalles ofte dilution genes (dilution = utblanding, utvanning). Gener som kan påvirke hvordan andre gener kommer til utrykk i phenotypen (fremtoningen/utseendet) kalles modifier genes (modify = endre/modifisere).

Codominans:
Noen ganger kan det hende at begge allelene er dominante, og de kalles da codominante. Dette betyr at et heterozygous individ viser begge egenskapene, i stedet for bare en. Et godt eksempel på dette er blodtypen hos mennesker; Det er tre alleler for blodtypen (A, B, og O), og de som har blodtype AB har karaktertrekk fra både A og B som begge er dominante.

Noen gener vil heller ikke vise sin effekt før en miljøfaktor også er tilstede, og disse kalles incompletely penetrant (ufullstendig gjennombrutt). For eksempel, så er noen sykdommer genbasert, men individet vil ikke bli syk før andre faktorer også er på plass (f.eks. smitte av virus).

Epistasis, er når en allele hos et gen kan blokkere for effekten fra en allele hos et annet gen. Genet som maskerer et annet, kalles epistatic, og genet som blir maskert kalles hypostatic. Alleler som er epistatic, kan både være dominante og reccesive.




Genetiske sykdommer

(eksempler)

Noen arvelige sykdommer kan forårsakes av mutasjoner i et enkelt gen (som f.eks. øyesykdommen PRA). Andre genetiske sykdommer kan være mere komplekse, og innebære at flere gener arbeider sammen (polygenic disorders). Et godt eksempel på sistnevnte, er hoftedysplasi. Andre sykdommer igjen, kam ha både genetiske og miljøbetingede elementer, slik som noen typer kreft.

Sykdommene kan også klassifiseres utfra om de arves via en dominant eller recessiv allele. Recessive sykdommer er mest vanlig, fordi hunden kan bære allelen uten å bli syk, og dermed videreføre sykdommen. Først når et avkom får et recessivt allele fra begge foreldre, vil man få et sykt individ. Sykdommer som bæres via dominante alleler, vil derimot medføre 75% syke avkom.

Sykdommer som bæres i recessive alleler medfører derfor et problem for hundeoppdrettere, fordi sykdommen kan hoppe over generasjoner, og avlsdyrene kan ha allelen uten at man vet om det.

Øyesykdommer
PRA (progressive retinal atrophy) medfører til slutt blindhet. Sykdommen viser seg vanligvis før hunden er 3 år gammel, men i enkelte tilfeller ikke før 5-7 års alder. Dermed kan hunden ha blitt brukt til avl før sykdommen viste seg.
CEA (Collie Eye Anomaly) forekommer hos Collier (og nært beslektede raser/krysninger). Sykdommen har et sammensatt forløp, og påvirker i de verste tilfellene 4 hovedfunksjoner i øyet. ca. 7% av dyrene blir blinde.
Entropion, som innebærer at øyelokket vendes innover. Dette irriterer øyeoverflaten, og kan medføre svekket syn. Dette er en fremavlet egenskap, som har hengt seg på avlingen av prominente øyne og ansiktsfolder. Sykdommen forekommer hos f.eks. Mastiff, Shar-pei, og Chowchow.
Ectropion, som innebærer at øyelokket vendes utover, og resulterer i overeksponering av øyet. Denne sykdommen er også utviklet gjennom arv, og rammer Basset, Blodhund, Boxer, Bulldog, Bull terrier, noen Spaniels, Settere, Retrievere, og Shih tzu. Hos noen raser vil man oppleve at midten av det nedre øyelokket har ectropion, mens det i øyekroken har entropion. Dette kan forekomme hos store raser som Grand danois, St.bernard, Newfoundland, Pyreneer, og Mastiff.

Hoftedysplasi
Dette er en av de mest vanlige arvelige sykdommene vi kjenner. Den forekommer i størst grad hos de store rasene, men også mellomstore og små raser kan rammes. Sykdommen er overrepresentert blant renrasede hunder, og forekommer sjeldnere hos blandingshunder. Hoftedysplasi er en generell betegnelse for misdannelser i hofteleddet, som vanligvis medfører forskjellige varianter av leddgikt. Sykdommen oppstår når hoftekulen- og benet ikke er på linje, eller har feil form. Hunden vil oppleve smerter, og kan ofte ikke være så aktiv som en frisk hund. Selv om sykdommen er arvelig, kan næringsmidler også ha innvirkning på sykdomsforløpet. Overfôring har også vist en negativ innvirkning på leddproblemer hos hunder som er i faresonen.

Epilepsi (idiopathic epilepsy)
Epileptiske anfall er et resultat av forstyrrelser i de elektriske signalene mellom nerveceller. De kan oppstå som en følge av mange forskjellige årsaker, ofte fordi det er et misforhold mellom anatomien som trengs for at hjerneceller og andre neuroner skal fungere korrekt, og de fysiske forhold. Anatomiske problemer kan oppstå som følge av svulster i hodet, hevelser, eller andre sykdommer, og i tilfeller hvor den fremavlede anatomien i hodeskallen ikke passer med strukturen til nervesystemet (inkl. hjernen).

von Willebrands sykdom
Dette er en vanligvis mild blodsykdom, som er arvelig. Den forekommer også hos mennesker. Den forårsakes av en mangel på "Willebrand faktor", som spiller en viktig rolle i blodets evne til å koagulere. Dette medfører forlenget blødning. Sykdommen deles i 3 typer, hvor type 1 er en mild form, og type 2 og 3 er mere sjelden, og medfører alvorlige blødninger. Type 1 er en autosomal egenskap med incomplete dominance (se over). Dette betyr altså at avkommet kan arve den hvis bare én av foreldrene er bærer, men det vil være variasjoner i hvor fremtredende sykdommen blir.

Arvelig døvhet
Arvelig døvhet i et eller begge ører fremkommer som degenerering av sansestrukturen i løpet av valpens første leveuker. Denne egenskapen er interessant nok heftet ved genene for pelsfarge, og ses f.eks. oftere hos raser med merle eller piebald gener. Og det er øket fare for døvhet med økende mengde hvitt i pelsen(!) Dermed er Dalmatineren særlig rammet, med døvhet i et øre hos ca. 30% av individene, og total døvhet hos mellom 5 og 10%. Ettersom at sykdommen omfatter flere gener, og er autosomal og recessive, vil man oppleve at hunder som hører normalt på begge ører, kan få valper som er helt døve. Statistisk blir dog sannsynligheten for døve valper mye større når foreldrene er døve. For hunder som har mye hvitt i pelsen kombinert med blå øyne, i raser hvor døvhet kombineres med merle farge, er egenskapen autosomal dominant. Den arves dermed som et dominant gen, og er mere forutsigbart.

BAOS (brachycephalic airway obstruction syndrome)
BAOS forekommer hos brachychepaliske raser (dvs. raser med kort snute, som Bulldogg, Mops, Pekingeser, ol.). På grunn av den fremavlede anatomien, har alle disse hundene en viss grad av øket arbeidsbehov for å puste. Mange har varierende grad av fortetning i luftveiene, som resulterer i alt fra tunge pustelyder til kollaps. Disse hundene har samme vevkonstruksjon som hunder med lang snute, men vevet er presset sammen inn i hodet og klemmer på det myke området bak ganen. I tillegg er neseborene smalere, og slipper igjennom mindre luft. Tilstanden er arves gjennom ren raseavl.


Evolusjon


Selv om mange genetiske mutasjoner er skadelige og medfører sykdom, er mutasjon i seg selv en nødvendig faktor for at organismene skal utvikle seg til mer levedyktige individer. Mutasjoner er grunnlaget for evolusjon.

Når et individ arver en mutert egenskap som gir den en fordel ovenfor andre, vil den ha større muligheter til å overleve og reprodusere. De fordelaktige egenskapene vil derfor også ha større muligheter til å bli videreført. Hvis f.eks. en vill ulv fødes med en egenskap som gjør at den kan løpe fortere, vil den ha større muligheter for å overleve fordi den kan fange flere byttedyr, og rømme fra raske fiender. Dermed lever den lenge nok til å få avkom, som også vil ha evnen til å løpe fortere. Dette kalles naturlig utvelgelse (natural selection) og medfører evolusjon.

For at en genetisk mutasjon skal bli med i en naturlig utvelgelse, må genet vise egenskapen i individets phenotype, og den må medføre en fordel for dyret. Hvis mutasjonen medfører en sykdom eller svekkelse, vil genet til slutt dø ut, fordi de syke individene ikke overlever lenge nok til å pare seg, eller bukker under fordi de ikke når opp i konkurransen mot andre organismer. Genetiske mutasjoner som medfører svakheter og sykdom, forekommer oftest når individet parrer seg med nære slektninger.

De fleste mutasjoner gir ingen innvirkning på overlevelsesevnen. Noen mutasjoner gir svakheter og sykdom. Unntaksvise mutasjoner gir fordeler.


Naturlig og kunstig seleksjon


I naturen vil arvelige sykdommer holdes i sjakk i en populasjon på grunn av naturlig utvelgelse. Hvis et individ har en svakhet eller sykdom som er alvorlig nok til at den ikke kan pare seg eller overleve i konkurranse med andre individer, vil de hemmende genene dø ut i populasjonen. Men på grunn av moderne medisinsk utvikling, og menneskets evne til å beskytte andre organismer, kan nå syke individer overleve lenge nok til å videreføre sine gener. Effekten av naturlig utvelgelse er dermed endret.

Kunstig seleksjon er prosessen hvor mennesket styrer avlen ved å hindre noen individer i å pare seg, og ved å velge ut andre individer som får pare seg. Kunstig seleksjon blir brukt i stor utstrekning blant dyr, og er årsaken til at hunderasene har blitt så forskjellige på så kort tid. Noen raser har utviklet seg naturlig på grunn av naturlige leveforhold, mens andre raser er konstruert via utvelgelse gjort av mennesker.

Eksempler på naturlig utvelgelse kan vi finne i polarstrøkene, hvor raser har utviklet seg for å overleve i klimaet de lever i. Huskyen har åpenbare trekk som skyldes naturlig utvelgelse, som f.eks. den tykke pelsen og evnen til å unngå varmetap. Kunstig utvelgelse via planlagt avl, har tatt fra den skepsisen til mennesker. Newfoundlandshunden har utviklet en lang og tung ytterpels med en beskyttende oljemettet underpels. Rasen har også vevdesign på potene for svømming. Rasen stammer fra tibetanske Mastiffer som ble bragt til Canada av franske og engelske fiskere for flere hundre år siden. Potene og pelsen utviklet seg naturlig når hundene tilbragte lange perioder i det kalde vannet. Mutasjonene som medførte disse egenskapene overlevde, mens den opprinnelige mastiffen døde ut.

Selv om de naturlige miljøpåvirkningene gjør at artene utvikler seg som de gjør, har de fleste hunderasene vi har i dag utviklet seg som en følge av menneskets valg av dyr for parring. På den måten har vi konstruert raser ved å bare pare hunder som har egenskapene vi har ønsket. De første årtusenene i tamhundens historie, ble den kunstige utvelgelsen gjort for å få raser som kunne utføre oppgaver for mennesket. Men siden siste halvdel av 1800-tallet, har de fleste raser blitt avlet for å utvikle et ønsket utseende.

Noen hunder har fremavlede egenskaper som gjør at de sannsynligvis ikke ville overleve i naturen. Men disse genetiske mutasjonene overlever fordi mennesket liker underholdningsverdien og utseendet, og har fortsatt å avle på disse individene. Dette er årsaken til at vi har raser med ekstreme anatomiske attributter som åpenbart ville medføre ulemper i naturen. Noen tilfeller av kunstig seleksjon har også medført individer som har smertefulle svakheter og svært stor sykdomsrisiko. Ettersom utvelgelsen ble basert på mere sjeldne og særegne egenskaper, ble også grunnlaget for avl (antall individer) skrumpet inn, og de gjenværende individene sitter igjen med et svært smalt genetisk grunnlag.


Genflyten


Det totale antall gener i en populasjon, kalles gene pool ("genebassenget"), og som jeg har nevnt, så kan det være meget store variasjoner i genene innenfor en gitt populasjon. Dette skyldes blant annet;

-Mutasjoner
-Individer som flytter fra et område til et annet
-Parring av individer fra to forskjellige populasjoner med større genetiske forskjeller

Nye arter kan utvikle seg på denne måten. De kan også utvikle seg på grunn av genflyten. Genflyten er de tilfeldige endringene i allelefrekvensen i en populasjon. Noen alleler kan til og med forsvinne, fordi de ikke føres videre nedover i generasjonene. Hvis en populasjon blir isolert, f.eks. på grunn av fysiske barrierer, kan til slutt en ny art oppstå.

Hvis en populasjon ikke får nye immigranter, og det ikke forekommer mutasjoner, og det er nok individer som parrer seg tilfeldig, vil allelefrekvensen forbli konstant. Dette prinsippet kalles Hardy-Weinbergs lov. I praksis, så er mulighetene for at dette skal skje sjeldne på grunn av genflyten og migrasjon av individer. Parring av individer er noen ganger ikke tilfeldig, fordi noen individer praktiserer valg av seksualpartner. Dette medfører større forskjell på kjønnene, fordi individene med de ønskede egenskapene få flere parringer og derved fører videre genene for disse egenskapene. Dette er lett å se blant fuglene, f.eks. hos påfuglen, hvor hanfuglen viser sine enorme halefjær for å tiltrekke seg parringspartnere. Dermed blir genene for større og flottere fjær mere vanlig i genepoolen.

Hunder er ikke så kresne på seksualpartnere. Derfor er forskjellen mellom kjønnene mindre åpenbar. Den domestiserte hunden lever også sjelden under forhold hvor den kan velge seksualpartner, fordi dette gjøres under kontrollerte forhold.
I populasjoner med ville canider derimot, vil det sjelden forekomme innavl.


Innavl og utavl


Innavl betyr parring av individer som er i nær slekt med hverandre. Innavl øker sannsynligheten for at skadelige recessive alleler går sammen, og gir avkom med genetiske feil (sykdom og svakheter). I naturen bruker dyrene mye energi på å unngå innavl, hunder inkludert. Men med kunstig utvelgelse har innavl blitt vanlig for mange hunderaser.

For å oppnå de ønskede resultatene, bruker raseoppdretteren et system med linjeavl og innavl. Oppdretteren vil beholde de ønskede egenskapene og kvalitetene som beskrives i hundeorganisasjonenes rasestandard (regler for hvordan hunden skal se ut), og å fjerne uønskede egenskaper.

Linjeavl, betyr å pare individer som er i nær familie med samme stamfar/mor, men som ikke er i nær familie med hverandre gjennom andre familiemedlemmer.

Innavl er parring av individer som er i nær slekt med hverandre, for eksempel å pare mor og sønn, søster og bror, barn med bestefar, osv. Hensikten med linjeavl og innavl er å "slanke" stamtavlen ned til noen få arvelinjer for å gi kontroll over egenskaper hos hunden. Innavl reduserer den genetiske variasjonen og tar sikte på å utslette uønskede gener. Bivirkningen er at genepoolen blir stadig mindre, og for noen raser er det genetiske materialet som eksisterer så lite at det tilsvarer under 50 normale individer. Dette er mindre en for f.eks. pandabjørnen (som regnes som utrydningstruet av samme årsak).

Utavl er parring av to forskjellige arter, som er like nok til å pares. Hvis artene har for store forskjeller i det genetiske materialet, vil avkommet være ute av stand til å reprodusere seg.

Hunder og ulver kan pare seg, og få fruktbart avkom. Det samme gjelder ulv/sjakal og coyote/sjakal. Hunder kan pares med gule sjakaler, men avkommet vil bli sterile fordi sjakalen bare har 74 kromosomer, og hunden har 78 (2x39). Forskjellen i kromosomtallet medfører problemer med celledelingen, og dermed sterilitet.

Coyote og hund blanding

Coydogs (hanncoyote/tispehund) kan også forekomme naturlig, men hormonsyklusen (løpetiden) til hunden og coyoten er ikke synkronisert, så dette er uvanlig. Coyotens spermproduksjon er lav eller i dvale mesteparten av året, og aktiviseres for en periode på ca. 60 dager på våren når coyotetispa får løpetid. I tillegg er coyotene monogame under parringsesongen, og hannen hjelper ofte til med mating og oppdragelse av valpene. For at en coyote skal pare seg med en hund, kan ikke coyoten ha en make fra sin egen art fra før, og den må treffe en hund som tilfeldigvis har løpetid innenfor de 60 dagene den produserer sperma. Når det blir produsert hybrider, blir disse svært asosiale.

Ulv og hund blanding

Planlagt parring av ulv og hund forekommer ofte, og er å finne i flere land. I USA regnes dette som en egen rase i flere stater, men ingen av de store organisasjonene har godkjent den. I Europa er dette svært kontroversielt, og hybrider er forbudt å holde som husdyr i flere land. Ulvens gener er så lik hundens, at de kan pares på samme måte som hunderaser. Ulvetispa har dog bare 1 løpetid i året, og ulvene er monogame. Derfor er tilfeldig parring i naturen mellom ulv og hund svært sjelden.

Gentesting


Som forklart tidligere, så kan en hund godt være bærer av en sykdomsbefengt allele uten å bli syk selv. Hvis allelen er recessiv, må den arves fra begge foreldrene for at sykdommen skal bli et faktum. Mulighetene for å arve en recessiv allele fra begge foreldrene er bare på 25%. Dermed føres gener som gir sykdom og svakheter stadig videre, uten at man kan se det på hundene.

For å avgjøre med sikkerhet om en hund er bærer av syke gener, kan gentesting benyttes. Siden d fleste cellene i hunden inneholder en kopi av genomet, kan celleprøve tas hvor som helst. De vanligste og mest lettvinte metodene er å ta prøven med en bomullspinne i munnhulen eller via en blodprøve. Ved å tilsette diagnoseensymer (restriction enzymes) kan man vise hundens DNA i området hvor mutasjonen forekommer. En porsjon av genet som omfatter mutasjonen kan syntetiseres i laboratoriet med en prosess som kalles PCR (polymerase chain reaction). Når genene er oversatt til en kode vi kan lese, vil vi med sikkerhet kunne avgjøre hvilke alleler hunden bærer i den aktuelle locus. Det må produseres egne tester for hver sykdom. Mange av de mest kjente sykdommene kan nå påvises.

Selv om det er mulig å påvise recessive gener som gir problemer, vil ikke dette automatisk påvirke raseavl. Ettersom fjerning av bærende hunder fra avl også vil medføre endring av kjennetegnende raseegenskaper på lengre sikt, vil dette by på problemer i forhold til å tilfredsstille rasestandarder. Dermed er det en interessekonflikt mellom å kunne opprettholde enkelte vedtatte standarder for hvordan rasene skal se ut, og å utslette sykdomsbærende alleler.


Du må gjerne kopiere eller gjengi denne artikkelen. Kildereferanse: 

Flere bøker
Cesar Millan bok
^ Tilbake til toppen ^ Til forsiden Personvern og cookies: Vi verken registrerer eller lagrer informasjon om brukere. Enkelte tredjeparter med tilknyttede linker kan benytte cookies.